Jeg har det bra. Jeg var heldig; Norge er et land der vi har tilgang til dyktige kirurger, uten høye egenandeler. Og jeg fikk tilbake et utseende jeg ikke har noen problemer å leve med. Svulsten var stor, men heldigvis hadde den ikke rukket å vokse inn mot øyne eller munn. Luktesansen min er litt redusert, men det lever jeg greit med.
I perioden fra svulsten ble oppdaget til jeg var ferdig behandlet, ca 1,5 år, var jeg ikke i stand til å være i fysisk aktivitet, av ulike grunner. Og når man er vant til å trene nesten daglig, for så plutselig bli stillesittende, skjer det mye med både vekt og humør. Nå som ferdigbehandlet er jeg igjen i gang med trening, men med de pusteproblemer som det å miste den naturlige nesen har medført. Så jeg HØRES når jeg trener ;)
Humøret er tilbake og vekten på veg tilbake mot utgangspunktet (om enn det tar litt tid). Og jeg er i full jobb igjen. Og jeg føler at jeg har ingenting å klage over, men mye å være glad for.
Grunnen til at jeg velger å legge ut alle bildene og denne prossessen er at da jeg selv fikk vite at jeg sannsynligvis måtte amputere nesen, ble jeg veldig usikker på hva slags resultat det ville bety, ift endelig utseende. Og jeg søkte på nett, og fant der kun ett treff på noe tilsvarende min historie. Det ene treffet var nok til at jeg så at dette mest sannsynlig ville få en utgang jeg kunne leve med. Og det sparte meg for mye grubling. I dag, med alle de solskader og dermed tilfeller av hudkreft som er økende, regner jeg med at flere relativt unge vil kunne oppleve noe lignende min historie. Jeg håper disse bildene kan være en hjelp på vegen for de som rammes.
Ukebladet Allers skrev også om min historie juni 2014.
Hei! Takk for at du har laget denne bloggen, den er til reell trøst og inspirasjon. Det er nå fem dager siden "min" pannelapp ble sydd ned på nesen på Rikshospitalet, endelig i gang med rekonstruksjon etter at jeg mistet deler av nesen i en sykkelulykke i sommer (har også nettopp hatt hudkreft, men det var en "enkel" sak på skulderen).
SvarSlett